Vårt æresmedlem Jan Fredriksen er gått bort

Jan Fredriksen.
Jan Fredriksen.

Det er med sorg vi har mottatt beskjeden om at  Jan Fredriksen er gått bort, 87 år gammel.

Jan Fredriksen ble født 30. mai 1934 og døde 26. september 2021.

Da Jan Fredriksen rundet 80 år, skrev Per Stubbraaten følgende i Skauleisposten i 2015:
«Vi som har sett Jan år etter år, på årsmøter og på viktige RT-arrangementer, synes han er uforandret, men sjøl påstår han at årene merkes. For Jan er 2014 et spesielt år: Den 30. mai fylte han 80 år, og 23. oktober hadde han vært gift i 60 år. GRATULERER!
Jan fikk sitt første RT-verv som varamedlem, 40 år gammel. Og etter det har han hatt sammenhengende verv fram til i dag. Slå den! Han var leder av foreningen i to år (1987–89), koiesjef på Grønknutkoia i 37 år med ansvar for stiene på deler av Holleia. Og sist men ikke minst har han arrangert den populære kaffekoken på Grønknuten i 25 år. Alle oppgavene som Jan sto i spissen for, ble håndtert på en utmerket måte. Han var alltid til stede på RTs møter og arrangementer og holdt seg skikkelig oppdatert i foreningens anliggender.
Nå har Jan funnet at tiden er moden for å tre tilbake og i RT blir ord for små når hans innsats for foreningen skal omtales. Takk fra alle som har nytt godt av ditt arbeid!»

Vi var to fra Turistforeningen som var til stede ved Jans bisettelse i Snarum kirke 6. oktober, Erik Monserud og jeg (Axel Holt). Der kom det fram at Jan hadde vært en svært mangfoldig person med et stort engasjement og interessefelt. Utover det å ha tillitsverv i daværende Ringerikes Turistforening, var han en periode hver sommer hyttevakt på Røvollen i Femundsmarka (2000–2010). Ansvarlig for selvbetjente og ubetjente hytter i DNT Oslo og Omegn, Tor Martin Stenseng, husker Jan svært godt. Han var en markant personlighet som utførte jobben som hyttevakt langt utover det en kunne forvente. Han beiset huset på Røvollen, ryddet tunet og holdt plassen i mønstergyldig orden.

Utenfor DNT hadde Jan et langt yrkesaktivt liv. Han hadde vært sjømann, gruvearbeider og maler. Malerjobben førte ham over til metallstøperiet Elart på Sysle, der han begynte som lakkerer og endte som salgssjef med stor kundekontakt, både med mekaniske bedrifter og med skipsverft, særlig på Vestlandet. Jans sjef de siste 20 år fram til pensjon, Trond Gevelt, kan ikke annet enn gi lovord for Jans uegennyttige innsats i bedriftens tjeneste. Så fikk han da også Norges Vels medalje og Kongens fortjenstmedalje.

Samfunnsengasjementet Jan viste, kom tydelig fram i hans plass i Modum kommunestyre og formannskap, i representantskapet i Modum Sparebank og i idrettslaget. Jan hadde en dypt utviklet rettferdighetssans. Ett eksempel, som flere av oss i Turistforeningen nok syntes var å dra det litt for langt, er dette: Kommunen og sparebankene hadde etter hvert begynt å stille midler til disposisjon for frivillige organisasjoner. Flere i styret i RT ville at foreningen skulle søke slike midler, vi hadde nok prosjekter vi mente var berettiget til slik støtte. Jan var formann i RT (!) og mente at foreningen hadde midler nok selv til å løse egne oppgaver. Det fantes andre foreninger og lag med både viktigere oppgaver og dårligere råd, som burde komme foran oss i køen.

Det er vel spesielt kaffekoken som er Jans store ettermæle i foreningen. Her eksponerte han foreningen overfor publikum på en fremragende måte. Forarbeidet var også enormt: Alle grunneiere med veier som førte innover mot Grønknuten ble spurt om de ville holde bommen åpen denne dagen. Vi vet ikke om Jan fikk annet enn "ja".

Han ble utnevnt til æresmedlem i DNT Ringerike i 2000.

Vi lyser fred over Jan Fredriksens minne.


Skrevet av Axel Holt.

Skrevet av Karsten Lien 30. september 2021